Forside av boken "Keeping up appearances" (2011-utgaven)

Bokomtale: Keeping up appearances

Horwood, Catherine. (2005). Keeping up appearances : Fashion and class between the wars. Stroud: Sutton publ.

Innledning

Som forfatteren selv starter forordet med å konstatere: dette er en bok om folk og deres valg av, og smak i klær. Det er ikke alle folk som er i fokus, men medlemmer av den kanskje mest forknytte gruppen i det britiske samfunn – middelklassen. Eller mer presist, middelklassene. For Storbritannia er et samfunn med store klasseforskjeller, også innenfor den stadig voksende gruppen som jobbet på kontor, i butikk, i offentlig forvaltning, i akademia eller som selvstendig næringsdrivende eller profesjonsutøver. I mellomkrigstidens sosiale omveltningsperiode fikk stadig flere muligheten til å ta steget opp(?) gjennom flytting til byer, utdannelse og arbeid. Andre følte det sosiale teppet bli dratt bort under føttene, grunnet endring i de sosiale og økonomiske forutsetningene. Hvitsnippsarbeiderne og deres familier var nervøse og bekymrede deltakere i det kompliserte spillet der det gjaldt å bevise og bekrefte sin klassetilhørighet gjennom bolig, påkledning og oppførsel. Horwood fokuserer på påkledningen – hvordan klær var en måte å kommunisere borgerlige dyder som selvbeherskelse, dannelse, kvalitet og respekt for konvensjonene. I de tilfellene der økonomien eller kunnskapen var dårligere enn ambisjonene eller de tillærte vanene, var det å kle seg et daglig minefelt.

Boken er en videre bearbeidelse av forfatterens PhD-avhandling. Horwood har valgt å bruke minnemateriale fra Mass-Observation Archive i kombinasjon med egeninnhentede muntlige kilder. Både menn og kvinner er representert, kravene om å være diskret velkledd var like høye for begge kjønn. Erindringene og observasjonene fra informantene settes inn i en større sammenheng med utdrag fra trykte kilder som aviser, ukeblader og bransjetidsskrift samt skjønnlitterære kilder. Sitater fra kildene er supplert med fotografier, vitsetegninger og reklameillustrasjoner. Både profesjonelle illustrasjonsfotos og bilder fra private fotoalbum er gjengitt, noe som gir visuell bredde og et personlig preg. Vi er ikke i tvil om at dette handler om mennesker. Vi får små, verdifulle innblikk i «helt vanlige» menneskers tanker rundt det å kle seg til hverdag og fest, enten det var lystbetont eller angstpreget.

Kapitlene i boken

Oppbygningen av boken gir en god flyt i lesningen. Innledningen gir en morsom og god definisjon av middelklassen, som til fyllest viser hvor komplisert og nervøst det var å skulle finne sin plass i en klasse som i stor grad ble definert ut fra sitt forbruk. Kapittel 1, Shopping for status handler nettopp om økonomi, om hvor vanskelig det kunne være å anskaffe de nødvendige klærne av ønsket kvalitet. Middelklassen tok etter overklassen i sitt ønske om å kle seg variert og korrekt ut fra sosial anledning. Og de ulike sosiale anledningene var mange, noe de påfølgende kapitlene viser. I kapittel 2, Black coats and white collars beskriver hun kravene til middelklassemannens arbeidsantrekk. Den stadig økende andelen yrkeskvinner møtte også strenge krav til korrekt jobbekledning, noe kapittel 3, Business girls and office dresses handler om. Kapittel 4 In home and garden handler om kravene til de kvinnene som hadde sitt arbeid i hjemmet, og om hvordan middelklassemannen ikke alltid slappet av i tøyet når de slappet av hjemme. Kapittel 5 From seaside to sports club handler om hvordan ferie, fritid og sport blir stadig vanligere, og stiller nye krav til korrekt antrekk man ikke kan bruke i andre settinger. De mange og intrikate kravene til korrekt selskapsantrekk for mer og mindre formelle anledninger beskrives i kapittel 6 Top hats and tulle, før det svært avgjørende og avslørende drakttilbehøret som hansker, hatter, sko og vesker får sin gjennomgang i kakpittel 7 Everything to match. Hva gjorde så de som ikke ønsket å delta i dette fellesskapet? De mange og rigide kravene til korrekt bekledning førte til ulike motbevegelser. De kritiske røstene dukker opp fortløpende i de foregående kapitlene, men oppsummeres og settes inn i sammenheng i kapittel 8 Radicals, bohemians and dandies.

Den avsluttende konklusjonen binder sammen de foregående kapitlenes kunnskap og drøfter betydningen av de holdningene og synspunktene som kom til orde der. Horwood viser hvordan middelklassemennesket hentet inspirasjon fra andre kilder enn arbeiderklassen, og bidrar slik til å utvide vår forståelse av mellomkrigsmoten. Filmindustrien i Hollywood løftes gjerne frem som en hovedinspirasjon for moteendring i 1920- og 1930-årene. Her viser Horwood at for den middelklassepersonen som ønsket å kle seg korrekt, var teaterskuespillere, idrettsstjerner, overklassens førende personligheter og kongefamilien vel så viktige. Hollywoods strålende glamour var i mange tilfeller for nyrik og overtydelig for en middelklasse som tilstrebet en diskret sjarme. 

Min vurdering

Dette er en bok jeg vender tilbake til med jevne mellomrom, både for faglig innsikt og ren kos. Boken er godt skrevet. Den har en funksjonell og tydelig inndeling og layout som gjør det enkelt å finne morsomme tekstutdrag. Kildene slipper hyppig til i korte og lange sitater. De mange illustrasjonene er også en fryd, med få «gjengangerbilder» man har sett i andre bøker om temaet. Dessuten er Horwood utrolig vittig og vet å velge sine sitater! Hun skriver med stor kjærlighet og forståelse om sine mer og mindre forknytte middelklassemennesker og deres garderobeutfordringer.

Horwood har et godt øye for sosioøkonomiske forskjeller, for de forskjellige kravene kjønnene ble stilt overfor og for hvordan legning gjorde det ekstra utfordrende i noen tilfeller. Derimot er det ingen drøfting av hvilken betydning hudfarge hadde i Storbritannia, som fremdeles var sentrum i det britiske imperiet. Det kan være kildene har større variasjon i opphav enn det boken behandler, men det er det hvite middelklasse-Storbritannia som her omtales. Om det valg gjort av dem som opprinnelig samlet inn kildematerialet på 1930-tallet, eller det britiske samfunns manglende muligheter for imigranter, vet jeg ikke. Jeg kunne ønske at forfatteren skrev mer om dette. Det manglende perspektivet til tross, denne boken er et utmerket svar på spørsmål om hvorfor akademikere skal beskjeftige seg med klær og mote – det er da ikke viktig?! Jo, det er det. Horwood viser at klær var en viktig måte å vise sosial og klassemessig tilhørighet. At feil antrekk kunne føre til utestengelse, mens korrekt antrekk ga nye muligheter. Dette ble prekært når kravene var konstante selv om økonomien ble presset. Eksemplene på at slike valg fremdeles er en del av hverdagen til folk flest er mange.  Da blir det å ha et kritisk blikk på klær og mote svært viktig, og opplysende. Horwood viser hvordan klær er en måte å navigere og posisjonere seg i et samfunn preget av omveltninger og sosiale endringer. Og at det å være korrekt kledd kan være viktigere enn å være moderne kledd – uten at det reduserer fryden og angsten ved å velge dagens antrekk.

Legg igjen en kommentar