Jeg mener at etikk og miljøhensyn er en luksus folk bør vurdere å unne seg i hverdagen. Fordi du, og dem som lager varene, fortjener det.
Dette påvirker også mitt syn på klær. Klesbransjen fremholdes jevnlig som en versting, og det av flere grunner: 1) Miljøskadelig produksjon av fibre og stoff, 2) Svært dårlige arbeidsforhold i flere ledd av produksjonen, som regel i lavkostland, 3) Sesongsvingninger i motebildet og lave priser fører til overforbruk og at mange brukbare klær kastes. Det kan være svært vanskelig for en forbruker å forhindre punkt 1 og 2, tilgangen på klær som er tilvirket med hensyn til mennesker og natur er vanskelige å få tak i. Disse klærne kan dessuten ofte klassifiseres som ”aksjonist-stil” – det vil si t-skjorter, løse topper og ballongbukser. Flotte tiltak, men ikke noe å gå på jobb i for en middelaldrende dame som kun demonstrerer gjennom bruken av kredittkortet.
Da er det enklere å gjøre noe med punkt 3. I mitt garderobeskap får det form av en fascinasjon for såkalt ”klassisk” mote. For meg er dette klær med lang visuell holdbarhet, forhåpentligvis i en kvalitet som gjør at plagget holder like lenge fysisk som visuelt. Det er ingen automatikk i at dyre klær er mer etisk produsert, selv om mange av dem oppgir produksjonsland i Europa der man kan tro og håpe at arbeidervernet står sterkere. Men dyre klær blir som regel kjøpt inn sjeldnere og nok også mer gjennomtenkt. Det er lett å være impulsiv til en 100-lapp. Når kjøpesummen går over i 4- og kanskje til og med 5-sifret går det fra impulskjøp til investering. Da tenker de fleste seg litt nøyere om, innkjøpene blir færre selv om forbruket målt i kroner og øre blir det samme. Jeg tror de fleste av oss stiller større krav til anvendelighet over tid når prisen er høy. Da melder spørsmålene seg: Hva har jeg allerede i klesskapet, som dette passer sammen med? Har jeg et lignende plagg hjemme som gjør samme nytte? Når, og hvor ofte kommer jeg til å bruke dette? Hvor dyrt vil det være å rengjøre plagget? Hvor mange svarte kjoler trenger egentlig et voksent menneske med beskjedent selskapsliv?!
Nå er det ikke alle som har råd til å bruke mye penger på klær. Men jeg vil driste meg til å hevde at de som har dårlig råd, uansett ikke kjøper mye klær. De må snu på hver krone og stille minst like kritiske spørsmål, selv om de handler i billigbutikker eller bruktbutikker. De risikerer likevel å måtte bytte ut et plagg oftere, fordi prisforskjellen kan gjøre seg gjeldende i kvalitet og hvor mange vask et plagg tåler. Andelen plagg som kastes, vil likevel være lavt. Noen av dem som sier at de ikke har råd til dyre klær, kjøper til dels mange nye plagg ofte, som de ikke alltid bruker så mye. Fretex mottar mange ubrukte plagg med prislappen på. Da handler det mer om prioriteringer enn økonomi.
Ja, det kan bli kjedelig med en klassiker-tung garderobe. Men alt behøver ikke å være svart eller snusfornuftig, selv om det er greit å ha noen “hjørnestener” med nøytralt snitt og farge. Det viktigste er å finne klær man liker så godt at man kan bruke dem mange ganger uten å gå lei, gode venner tåler å kjenne igjen klærne dine. Det er lov å ikke følge moten, jeg har ignorert motebildet i en 10 års tid. Ved hjelp av klassikerklær har jeg foreløpig greid å unngå at Guideforeningens turbusser stopper ved siden av meg for at cruisepassasjerene kan få ta bilde sammen med “landsbyidioten”. Slipper inn på Bristols bibliotekbar gjør jeg også.
Klassikergarderoben skapes ikke på en dag (eller et år). Den bygges opp ved hjelp av langsiktig planlegging og strategisk finkjemming av butikker. Prosessen gir også grunnlag for en god del selvransakelse – hvilke klassikerplagg passer for meg og min livsstil? I så måte kan den få preg av langvarig hobbyprosjekt, en fin aktivitet for oss som ikke ønsker å pusse opp gamle hus. Liker man å lage lister, er mulighetene legio. Jeger- og samlerinstinktene får også utløp. Jeg vil hevde at følelsen man får når man finner “evighets-kåpen” på stativet merket 70% er fullt på høyde med å felle en mammut. Når man ser på et velfylt garderobeskap der alt passer med alt og man alltid har noe å ha på seg, får man et innblikk i hvordan det må ha vært å ha et velfylt stabbur i det gamle bondesamfunnet. Noen humoristiske skråblikk blir det også anledning til, det som var klassisk for 10 år siden er ikke alltid så klassisk i dag. Det er likevel ingen grunn til ikke å prøve. Hvis man prøver å sørge for at majoriteten av klesskapet er klær som kan brukes hyppig over lang tid, har man bidratt til mindre søppel. Hvis hvert salg er mer verd, vil kanskje produsentene finne penger til et minimum av arbeidsmiljø dersom kundene forlanger det.
Hva tror du, noe å tenke på?