Månedlige arkiver: mars 2015

Hverdagsgenserens moderne gjennombrudd

*Jumperkjole fra 1930, Nordisk Mønster-tidende*

”I vor tid da strikketøiet er kommet i høisetet igjen” starter artikkelen ”Blonde og mellemverk i gammedags strikning” trykket i Urd nr. 22, 1925. I andre halvdel av 1920-tallet begynte det å dukke opp flere strikkeoppskrifter i damebladene enn det som hadde vært vanlig på 1910-tallet. I ukeblader som ”Urd”, ”Nordisk mønster-tidende”, ”Allers” og ”Husmoderen” var det etter forholdene få oppskrifter på strikkede plagg før midten av 1920-tallet. Oppskrifter på strømper, undertøy, mellomverk og duker i kunststrikk forekom, men disse utgjorde en brøkdel av alle oppskriftene på heklet eller brodert mellomverk, hylleborder, dekkebrikker og sydd undertøy. Det begynte med en svak økning i oppskrifter på undertøy, strømper og sportsgensere, men etter hvert ble det også vanlig å trykke oppskrifter på gensere tiltenkt hverdagsbruk i hus eller arbeidssted.

Bygdefolk og byborgere

Strikking er en aktivitet som har gitt nordmenn egenproduserte klær på kroppen siden 1600-tallet. Det som gjerne beskrives som det norskeste av det norske er altså en relativt ny teknikk. Likevel har man rukket å produsere store mengder strikkeplagg. I tillegg til strømper, underklær, votter, skjerf, sjal og luer har den nå så tradisjonelle norske koften med tofarget mønster i hvit og svart saueull holdt utallige arbeidsmenn og –kvinner varme på åker og i fjøs, på jakt, tømmerhogst, fiske og i sjøfarten. Den var likevel lenge et folkelig plagg, vår tids bruk av strikkede plagg som kontorantrekk og bymote er et nyere fenomen. På 1500- og 1600-tallet var strikkede plagg i silke en luksusvare produsert av faglærte mannlige håndverkere i laug, men på slutten av 1800-tallet er det svært få tilfeller av strikkede plagg båret synlig i byene av borgerskapet. Det var som regel strømper, hjemmeklær og undertøy/nattøy det gikk i, de andre klærne var sydd frem til de første tiårene av 1900-tallet. Byborgerskapet brukte strikkegenseren til sport og fritid: Fottur, ski, skøyting, jakt, sportsfiske, seiling og tennis. Det var ikke gangbart å bruke fritidsklær på jobb eller til selskapelighet i byen.

Strikkebølgen på 1920-tallet

Mot slutten av 1920-tallet kom en endring i strikkegenserens status. Man begynte å beskrive den som egnet hverdags- og kontorantrekk for kvinner. Det ble snakket om en pågående strikkemani. Ukeblader trykket strikkekurs, oppskrifter og skrev om bruk av restegarn, reparasjon og omstrikk. De første strikkebøkene ble utgitt. Tidens store bestselger var Annichen Sibbern Bøhns ”Norske strikkemønstre” (1929) med mønstre tegnet av fra gamle plagg. Boken ble en inspirasjonskilde for strikkersker og designere og kom i nytt opplag i 1947. Tidsskriftet Nordisk Mønster-tidende (N M-t) utga på denne tiden håndarbeidsbøker som vedlegg til bladet, og strikking og hekling var et tema i 1928, 1929 og 1930. I forordet til ”Nye hekle- og strikkearbeider” (1929) ble det konstatert at aldri hadde strikkede og heklede jumpere, kjoler og jakker vært så populært som vinteren 1928-29. Her var hverdagsplaggene i flertall, i motsetning til ”Jumpers og sjal m.m.” (1928) som vektla sportsklærne tyngst. I ”Heklet og strikket konfeksjon” (1930) konstaterte forordet at til hverdag og sport er jumperen og jumperkjolen de foretrukne løsningene. Slike strikkebøker må ha hatt stor betydning for dem som strikket. Garnprodusentenes mønstertjenester slik som vi kjenner dem i dag med løse mønsterark og bøker med strikkeoppskrifter for å promotere egne garnsorter, ble stort sett opprettet i årene etter 1945.

Klesauk i krisetid

Hvorfor en strikkebølge på 1920-tallet? Det er som regel mer enn en forklaring, men noen faktorer peker seg ut. Moten og klesskikken endret seg i løpet av 1910- og 20-tallet fra formell, stiv og omfangsrik til stadig mer avslappet med færre plagg i mykere stoffer. I andre halvdel av 1920-årene ble det populært med såkalte jumperkjoler til hverdags, med hoftelang, vid, poset overdel over et smalere skjørt. En enkel fasong som var lett å sy selv. Kjolen var sammensydd eller todelt og laget av vevd stoff eller elastisk jersey. Jersey er et tynt maskinstrikket stoff som tidligere var vanligst i undertøy, men som på tidlig 1920-tall ble populært til kjoler og drakter. Hjemmestrikkede plagg var midt i blinken for denne moten. Det var heller ikke et minus at det ble lettere å lage moteklær selv, i en tid preget av økonomiske svingninger. Dette var en tid da den sosiale mobiliteten økte, både oppover og nedover: Jobbetid og dyrtid med nyrike og varemangel under og rett etter første verdenskrig gikk over i sterke konjunktursvingninger på 1920-tallet. Så kom børskrakket i 1929 med etterfølgende økonomisk depresjon i hele den vestlige verden. Kontoristenes lønninger hadde stått stille lenge selv om prisene steg og stadig flere av borgerskapets ugifte kvinner måtte jobbe utenfor hjemmet. Klær var fortsatt en viktig sosial markør, men stadig flere opplevde at ”gamle penger” ikke lenger strakk til og det ble vanskelig å kle seg etter sin stand. Ukebladene trykket mer stoff om omsøm og fornying av gamle plagg, noe som gjorde at nevenyttige kvinner med lav inntekt likevel kunne ha et håp om å kle seg moderne. Strikkeklær var slik sett en svært god løsning, siden det var lett å rekke opp forrige års kjole og bruke garnet på nytt til årets modell.

Genseren har beholdt sin status som hverdagsplagg etter denne tiden, selv om strikkingen har gått inn og ut av popularitet. Nå er vi igjen inne i en stor strikkebølge, og strikkingen vinner nye venner på strikkekafeer og gjennom de mange lekre strikkebøkene som utgis. For oss som aldri er lykkelige uten et pågående prosjekt eller to i håndarbeidskroken betyr dette en gledelig økning i tilgjengelige garntyper og mønstre. For meg er det mest gledelige at det har kommet stadig flere oppskrifter på klassiske byklær i tynt garn, som et supplement til mange tiårs fargerike kofter i tykt garn. Aldri har det vært lettere å strikke gensersettet selv i garn som ikke klør eller skraper.

Lenker

Dersom du vil høre om norsk strikkehistorie, kan jeg anbefale videoopptaket fra Riksarkivets arrangement “To rette og én vrang” – Ingun Grimstad Klepp og Anne Britt Ylvisåker i samtale med Kristian Elster om strikkingens historie i Norge: https://www.youtube.com/watch?v=06wvHF54NEE&feature=youtu.be&list=UUULZLz5QOAX2ZANGIeh4iLw

Annichen Sibbern Bøhn “Norske strikkemønstre”, 2. utgave 1947 er tilgjengelig i digitalisert versjon hos Nasjonalbiblioteket: http://www.nb.no/nbsok/nb/b184dd505b2eb8a536be3a0ab1f389da.nbdigital?lang=no#5

Våronn

Våren er en travel tid for bønder og folk med mer klær enn skapplass. Når kalenderen viser mars og vårsolen skinner, begynner jeg årets første økt i klesskapet.

De tykkeste hverdagsklærne, ytterplaggene og hansker og luer pakkes bort sammen med vinterens festantrekk. Først vasker jeg plagg som er brukt en gang og luftet i påvente av ny bruk som ikke kom før vårværet. Jeg stryker ikke klær som pakkes bort, men sørger for at de ikke har skarpe krøller som gjør det vanskelig å få dem glatte når jeg tar dem frem igjen. Jeg spretter ut preservene av penkjolen, hvis den ikke trenger en rens får den en god lufting og en omgang med klesbørsten. Preservene vaskes og legges til side for å sys inn i vårens klær. Kåper og jakker som ikke må renses får lommene tømt, luftes og børstes før de henges bort i klesposer. Jeg reparerer det som må repareres før klærne pakkes ned, det sparer meg for panikkartet knappesying hvis vinteren kommer brått.

Ikke alt pakkes ned, tynne ullplagg og mellomtykke ytterklær får fornyet tillit. Vinteren kan enda komme på en siste visitt, og da er det greit med et gensersett eller to på lur. Holder vårværet seg bruker man genseren alene og jakken til en tynnere topp eller kjole. Blir det et siste kuldegufs bruker man jakken over genseren, varmt uten at man får pingvin-fasong av tykk ull. Den ledige plassen brukes til vårklærne. Overgangsjakken, trenchcoaten/regnjakken og de varmeste vårklærne hentes frem og henges opp. Var man flink og reparerte dem før man pakket dem vekk, må de bare luftes og eventuelt strykes. Vårfølelsen er sikret uten at man blir blåfrossen ved tilbakeslag.

Den beste tiden for kassasjon og planlegging av nyinnkjøp er når man henger om garderoben. Utslitte plagg kastes, plagg som ikke lenger vil bli brukt rengjøres og gis bort. Noen av dem legges kanskje i haugen for reparasjoner og omsøm. Det er lurt å samtidig lage en oversikt over plagg som må skiftes ut etter kommende sesong. Noen klær er vanskeligere å bytte ut enn andre, og da er det greit med god tid til å lete. Ser man at vårjakken er sliten og neppe tåler mer enn kommende vår, vet man hva man kan se etter på sommersalget. Kjøper man klassiske plagg blir det ikke merkbart at de er fra forrige sesong, og med litt planlegging slipper man å løpe desperat rundt i butikker i siste liten. Laget man en liste over presserende behov forrige høst er det nå den bør brukes. Butikkene får nye varer og godt utvalg gjør det morsommere å handle til full pris. Det føles kanskje rart å tenke på badetøy eller sommerkjole før påske, men det er nå alle størrelser og modeller er tilgjengelige i butikkene. Når vannet holder 18 grader er de fineste tingene borte, og intet er så bittert som å måtte inngå kompromiss med den nye badedrakten…

“Klar en klassiker”

Jeg mener at etikk og miljøhensyn er en luksus folk bør vurdere å unne seg i hverdagen. Fordi du, og dem som lager varene, fortjener det.

Dette påvirker også mitt syn på klær. Klesbransjen fremholdes jevnlig som en versting, og det av flere grunner: 1) Miljøskadelig produksjon av fibre og stoff, 2) Svært dårlige arbeidsforhold i flere ledd av produksjonen, som regel i lavkostland, 3) Sesongsvingninger i motebildet og lave priser fører til overforbruk og at mange brukbare klær kastes. Det kan være svært vanskelig for en forbruker å forhindre punkt 1 og 2, tilgangen på klær som er tilvirket med hensyn til mennesker og natur er vanskelige å få tak i. Disse klærne kan dessuten ofte klassifiseres som ”aksjonist-stil” – det vil si t-skjorter, løse topper og ballongbukser. Flotte tiltak, men ikke noe å gå på jobb i for en middelaldrende dame som kun demonstrerer gjennom bruken av kredittkortet.

Da er det enklere å gjøre noe med punkt 3. I mitt garderobeskap får det form av en fascinasjon for såkalt ”klassisk” mote. For meg er dette klær med lang visuell holdbarhet, forhåpentligvis i en kvalitet som gjør at plagget holder like lenge fysisk som visuelt. Det er ingen automatikk i at dyre klær er mer etisk produsert, selv om mange av dem oppgir produksjonsland i Europa der man kan tro og håpe at arbeidervernet står sterkere. Men dyre klær blir som regel kjøpt inn sjeldnere og nok også mer gjennomtenkt. Det er lett å være impulsiv til en 100-lapp. Når kjøpesummen går over i 4- og kanskje til og med 5-sifret går det fra impulskjøp til investering. Da tenker de fleste seg litt nøyere om, innkjøpene blir færre selv om forbruket målt i kroner og øre blir det samme. Jeg tror de fleste av oss stiller større krav til anvendelighet over tid når prisen er høy. Da melder spørsmålene seg: Hva har jeg allerede i klesskapet, som dette passer sammen med? Har jeg et lignende plagg hjemme som gjør samme nytte? Når, og hvor ofte kommer jeg til å bruke dette? Hvor dyrt vil det være å rengjøre plagget? Hvor mange svarte kjoler trenger egentlig et voksent menneske med beskjedent selskapsliv?!

Nå er det ikke alle som har råd til å bruke mye penger på klær. Men jeg vil driste meg til å hevde at de som har dårlig råd, uansett ikke kjøper mye klær. De må snu på hver krone og stille minst like kritiske spørsmål, selv om de handler i billigbutikker eller bruktbutikker. De risikerer likevel å måtte bytte ut et plagg oftere, fordi prisforskjellen kan gjøre seg gjeldende i kvalitet og hvor mange vask et plagg tåler. Andelen plagg som kastes, vil likevel være lavt. Noen av dem som sier at de ikke har råd til dyre klær, kjøper til dels mange nye plagg ofte, som de ikke alltid bruker så mye. Fretex mottar mange ubrukte plagg med prislappen på. Da handler det mer om prioriteringer enn økonomi.

Ja, det kan bli kjedelig med en klassiker-tung garderobe. Men alt behøver ikke å være svart eller snusfornuftig, selv om det er greit å ha noen “hjørnestener” med nøytralt snitt og farge. Det viktigste er å finne klær man liker så godt at man kan bruke dem mange ganger uten å gå lei, gode venner tåler å kjenne igjen klærne dine. Det er lov å ikke følge moten, jeg har ignorert motebildet i en 10 års tid. Ved hjelp av klassikerklær har jeg foreløpig greid å unngå at Guideforeningens turbusser stopper ved siden av meg for at cruisepassasjerene kan få ta bilde sammen med “landsbyidioten”. Slipper inn på Bristols bibliotekbar gjør jeg også.

Klassikergarderoben skapes ikke på en dag (eller et år). Den bygges opp ved hjelp av langsiktig planlegging og strategisk finkjemming av butikker. Prosessen gir også grunnlag for en god del selvransakelse – hvilke klassikerplagg passer for meg og min livsstil? I så måte kan den få preg av langvarig hobbyprosjekt, en fin aktivitet for oss som ikke ønsker å pusse opp gamle hus. Liker man å lage lister, er mulighetene legio. Jeger- og samlerinstinktene får også utløp. Jeg vil hevde at følelsen man får når man finner “evighets-kåpen” på stativet merket 70% er fullt på høyde med å felle en mammut. Når man ser på et velfylt garderobeskap der alt passer med alt og man alltid har noe å ha på seg, får man et innblikk i hvordan det må ha vært å ha et velfylt stabbur i det gamle bondesamfunnet. Noen humoristiske skråblikk blir det også anledning til, det som var klassisk for 10 år siden er ikke alltid så klassisk i dag. Det er likevel ingen grunn til ikke å prøve. Hvis man prøver å sørge for at majoriteten av klesskapet er klær som kan brukes hyppig over lang tid, har man bidratt til mindre søppel. Hvis hvert salg er mer verd, vil kanskje produsentene finne penger til et minimum av arbeidsmiljø dersom kundene forlanger det.

Hva tror du, noe å tenke på?

Garderobestudier?

Folk flest må kle på seg hver dag, om ikke annet så for å unngå å fryse, bli solbrent eller arrestert. Det som varierer er hva vi tar på oss og hvorfor vi velger som vi gjør. Tid om annen prøver en forsker å si noe fornuftig om dette, og dette omtales gjerne med samlebetegnelsen garderobestudier. Bidragsyterne er forankret i ulike fagmiljøer og er ofte sosiologer, antropologer, historikere, etnologer eller kulturhistorikere.